Leserne har delt sine verste historier om advarsel på arbeidsplassen. Og det er krise!

  • 04.09.2017 kl. 03:54

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha oppfordret leserne av denne bloggen til å dele noen av sine historier, har det virkelig strømmet på. Jeg har offisielt mistet troen på menneskeheten. 

I dette innlegget skal jeg fortelle om min egen verste historie fra arbeidslivet. Ikke bare er historien i seg selv ganske kjip, men det er også en fortelling om en sjef, uten erector spinae. Ryggrad, på latin. 

*Denne bloggen er skrevet i samarbeid med Negotia - En fagforening for privat sektor. 

Men først vil jeg dele noen grusomme historier som har kommet inn fra dere som leser denne bloggen. Historier som setter min i skyggen, og viser hvor gærent det kan gå. For å si det forbanna enkelt - det er ikke alle mennesker som er egnet, eller burde hatt lov til å være sjef. Jeg gidder ikke en gang å kalle de ledere, for det er de ikke. Alle kan være sjef. Få mestrer å lede. 

LES OGSÅ "Kan de bare endre arbeidstiden min?"

Anne-M

Anne-M skriver om da hun mistet sin bestefar, og tok en periode fri fra jobb:

Jeg jobbet i en butikk i Oslo, og hadde fått tittel som butikkansvarlig. 

En dag måtte jeg reise til andre siden av landet, for å delta i min bestefars begravelse. Jeg fikk sorgreaksjoner, og ble sykemeldt. 

Sjefen min mottok lønn fra NAV etter at arb.giverperioden var ute, men han nektet å betale meg full lønn, fordi han ikke kunne forstå hvordan jeg kunne få sorgperiode av å miste bestefar.. 

Da jeg kom tilbake hadde sjefen byttet låsene i butikken, og jeg kom ikke inn. Jeg fikk ikke komme tilbake. Han ville heller ikke betale meg sykepengene han skyldte meg, for han syns jeg hadde satt han i en vanskelig situasjon når jeg ble sykemeldt og ble borte. 

Kan det være lov?? Skulle jeg ikke hatt i det minste en advarsel før han bare sparket meg ut døra på den måten? 

Anne-M

Okei, Anne-M.... Jeg tror du egentlig vet svaret på det her selv..? Og jeg tror jeg vet det også! Jeg skal uansett la advokaten titte på det, så vi kan høre hva de sier! Det høres jo bare helt sinnSJUKT ut! Som jeg skrev over; det er absolutt ikke alle som burde få lov til å være sjef! 

Jeg kjenner jeg blir forbanna langt inni meg. Delvis fordi det er sjukt, og delvis fordi jeg kjenner meg litt igjen. Jeg håper du finner deg en annen jobb, langt langt unna han der..! 
 

NORA

Jeg har også fått en mail i fra Nora, som forteller om hvordan sjefen hennes plutselig skrudde opp budsjettene, og ga advarsel til alle som ikke klarte de nye, høye budsjettene:

Hei,

Jeg jobber med salg. Vi er et stort team, som selger til bedriftsmarkedet (b2b). 

På nyåret i år, fikk vi nye budsjetter. Samme betingelser, men høyere budsjett. 

Alle jobber på en kombinasjon av fastlønn og provisjon. Fastlønna er liten, så vi må selge budsjett for å få levelig lønn. 

De nye budsjettene ble vanskelig å nå, og bare et fåtall klarte det. Vi andre fikk advarsel for ikke å gjøre jobben vi var satt til. 

Er dette greit? Vi jobber like mye som før jul, men får problemer fordi de skrudde opp budsjettene. Hva er egentlig greia med en advarsel? Er det lettere å få sparken etter en advarsel?

Hilsen frustrert jente! 

Altså... Jeg kunne klikka!! Akkurat det her, er alt som er gærent med salg, oppsummert i noen korte setninger.. Sjefer som bare vil ha mer og mer. Grådige. Tenker kun på seg selv og å tjene mer. Mer, mer, mer. Jo bedre budsjett de kan lande, jo feitere er lederbonusen de kan hente ut. Og hvem står igjen som den store taperen? Selgerne. Det er i slike tilfeller alltid selgerne det går utover. En kultur av grådighet, som ligner lite annet. 

Jeg ville nevne akkurat denne historien, da den ligner veldig på akkurat det som skjedde med meg. Jeg jobbet i et stort og anerkjent firma, og trodde alt var på stell - helt til sjefens bonus stod i fare. Da fikk straks pipen en annen lyd. Det gikk ikke bare utover meg, men samtlige på teamet som ikke leverte til gull. Jeg hadde kun jobbet i 4-5 mnd, og var så vidt i gang.. 

"Fra og med neste måned, trekker vi fastlønna..."

Det var så sjukt. I kontrakten stod det at jeg hadde fastlønn i 3 mnd, for å kompensere for å ikke ha portefølje når jeg begynte. Men jeg fikk muntlig bekreftelse opptil flere ganger, at dersom jeg bare viste god arbeidsmoral, ville de forlenge disse månedene til jeg var oppe og nikket. 

Så kom dagen der sjefen sannsynligvis hadde hatt for dårlige tall med seg på budsjettmøte med direktøren. Penger skulle spares, og det litt brennkvikt...! 

Han innkalte meg til en prat, og ga meg beskjed om at avtalen om fastlønn ville opphøre fom neste mnd. Det var ca 6 dager igjen av måneden, og jeg måtte brått dekke hele lønna i provisjon, på svæææært kort tid, for ikke å stå igjen uten lønn. Det var ikke kontraktsfestet at jeg skulle få det, men muntlig var det som sagt lovet flere ganger. 

Vi forhandlet litt, og etter mye om og men, og direkte sutring fra min side, ga han etter for å betale ut en liten bit av fastlønnen. Det endte med ca 25-30% av det jeg trodde vi var enige om. 

I seg selv var ikke dette en advarsel om at jeg ville miste jobben, men han visste svært godt at det var verdens mest effektive advarsel likevel. Det han sa, mer eller mindre indirekte, er "Selg, eller stå uten lønn. Så får vi se hvor lenge du holder ut før du sier opp selv."

Igjen gjorde jeg det eneste fornuftige, og sa opp jobben samme uke. No way, José. Menn uten ryggrad, som lyver og bedrar, jobber jeg ikke for. Uansett firma! 

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

André Askeland

Som snart 28 år gammel føler jeg at jeg ikke trenger å finne meg i dritt fra noen. Uten utdanning er det ikke så mange jobber jeg kan få på høyt nivå, og de jeg kan få, føler jeg ofte at jeg bare blir kastet rundt i. Nå er tiden inne for å finne ut hvilke rettigheter jeg faktisk har. Det kan også du nyte godt av ;) Denne bloggen er skrevet i samarbeid med Negotia - Et YS forbund

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits