hits

Trakassert på jobb! Burde jeg sagt i fra?

  • 18.09.2017 kl. 01:03

Jeg visste at det var trakassering! Jeg var jo der, og jeg så det.. Men jeg ble rådet til å holde det for meg selv... 

Det er et av de vanskeligste valgene jeg har gjort i mitt arbeidsliv - og jeg er ganske sikker på at jeg ikke gjorde det rette...!

*Denne bloggen er skrevet i samarbeid med Negotia - En fagforening for oss privat sektor

Vi satt der alle sammen, på jobbreise. Klokken var vel rundt 22, og det var rundt det samme antallet serveringer vi hadde hatt rundt bordet, siden vi satte oss ned, mange mange mange timer tidligere. Det var latter, vin og sang

For det meste. 

I en mørk krok pågikk det ting og tang som aldri burde skje. Hverken på jobbreise, på jobb, hjemme, eller noe annet sted. Jeg tror i grunn alle visste det, men det var få som gjorde noe særlig nummer av det. Sa jeg få? Jeg mente ingen. Inkludert meg selv..

Der satt nemlig en av direktørene og sjekket opp en av de yngre ansatte. I det skjulte. Der det var vanskelig for henne å snike seg vekk. Få oppmerksomhet fra noen andre. 

Vi visste ikke helt hva som skjedde. Men jeg tror vi visste likevel. Greit nok.. Det ble gjort noe med det til slutt. På et vis. 

Ettersom kvelden skred frem, ble den skjulte flørten stadig mer tydelig. Synlig. Stemmene ble høyere, og situasjonen tydeligere. På et tidspunkt så ille at jeg var nødt til å spørre henne hva som foregikk, og om det gikk bra. Hun smilte tapper, og fortalte meg at det gikk fint, men at det var ekkelt. Han var tross alt 20 år eldre enn henne. Og han hadde kanskje ikke sagt noe perverst til henne, sånn direkte. Mer inndirekte. Som ofte er den mest direkte måten man kan si noe på.. Men den beste måte å slippe unna med noe på!

Jeg hørte noen av kommentarene hans. Ikke alle var direkte til henne. Noen var mot henne, når hun var og kjøpte seg en drink, eller var på do. Flere lo. Noen holdt bare kjeft. Ingen ville yppe seg med alfahannen på tur. Han var kjent for ikke å glemme. Du ville ikke være han som kom på radaren hans. 
 

Det er no dritt, det med makt

For de som ikke har det, er ofte sjanseløse. Prisen å betale for å si i fra til noen med makt, dersom du ikke får bevist noe, kan være høy. I dette tilfellet er jeg redd den ville vært svært høy. Men prisen jeg nå betaler for ikke å ha sagt noe, er kanskje enda høyere. Rent moralsk sett. 

Jeg spurte en kollega om jeg skulle kjempe hennes sak, og ta det direkte med han. Svaret jeg fikk var at jeg burde vokte mine steg. Han ville ikke glemme det så lett, og dersom jeg ikke kunne bli kvitt han, ville det bli svært vanskelig å leve med han.... Jeg mener.. Hva i alle dager? Vi bor i Norge, gjør vi ikke? Ytringsfrihet og alt det der?? Det må da være lov å si i fra når man oppdager urett..? 

Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis ville han sluppet unna. Pratet seg vekk. Til sine kollegaer. Venner. De på toppen. Gjengen. Jeg følte meg maktesløs. Det kan jeg vedde ganske mye på at hun gjorde også. Hun ville ikke ta det videre dersom det ville gi noen av oss mellomledere noen problemer. Det ville det jo fort kunne gjøre.. 

Det løste seg til slutt, på et annet vis, men ikke i forbindelse med dette. 
 

Vi tok en prat når vi kom hjem

Og der fortalte hun litt mer i dybden hva som hadde skjedd, og hvordan det hadde føltes.. Hun var krenket. Hun var lei seg, men også klar over at det ikke bare var henne dette gjaldt. Det skulle jo være en smal sak å si i fra om sånt, men hun ville altså helst ikke gjøre noe mer av det, og fortalte at det var litt i frykt for å bli hengt ut ytterligere, og potensielt miste jobben. 

Det burde jo i utgangspunktet aldri vært et tema, men når en direktør sitter og hvisker deg i øret at du er "deilig" og gjerne vil ha deg med på rommet, er det klart man reagerer. Når man stadig får kommentarer slengt etter seg, er det klart man reagerer. Æsj.. 

Saken var jo enkel.. Vi var alle der, og så det vi gjorde. Problemet er nok at få ville stått for det, når alvoret ville satt inn i etterkant. Hjemme. Edru. 

I tiden etter vurderte hun å slutte flere ganger, men det ble aldri til det. Heldigvis. Jeg fikk til slutt snakket med min sjef, som tok det diskrét videre. Jeg skulle bare så veldig gjerne skreket det ut på et avdelingsmøte. Men det ville vel fort bare gjort vondt verre.

Hva burde jeg gjort? Og hvordan? Hva burde hun gjort?


Hva med deg?

Jeg vet at det er mange andre der ute, som har vært utsatt for noe av det samme. Er det noe du vil dele, anonymt eller ei, som jeg kan lufte med advokatene i Negotia? De svarer mer enn gjerne på innspill fra dere som leser, og kommenterer! Legg igjen en kommentar, send meg en mail, eller kontakt meg på facebook, så får vi se hva de sier!!

2 Kommentarer

Sammy

20.09.2017 kl. 22:53
Et viktig tema du tar for deg der André, dette bør være belyst og diskutert på alle arbeidsplasser. Det kan vel kjennes noe ubehagelig å snakke om slikt i plenum, på personalrommet, men det bør likevel gjøres da resultatet av å ikke snakke om det kan være verre enn litt ubehag mens man snakker om det :)

André Askeland

22.09.2017 kl. 13:50
Sammy: Jeg er så enig med deg! :) Jeg tror det er ganske standard praksis å ha med slike ting i HR-arbeidet, men det er nok også veldig mye som drukner dersom man ikke følger godt med, og lytter nøye til det som blir sagt og opplevd rundt om i bedriften :)

Skriv en ny kommentar

André Askeland

Som snart 30 år gammel føler jeg at jeg ikke trenger å finne meg i dritt fra noen. Uten utdanning er det ikke så mange jobber jeg kan få på høyt nivå, og de jeg kan få, føler jeg ofte at jeg bare blir kastet rundt i. Nå er tiden inne for å finne ut hvilke rettigheter jeg faktisk har. Det kan også du nyte godt av ;) Denne bloggen er skrevet i samarbeid med Negotia - Et YS forbund

Bloggdesign

Søk i bloggen

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no